Psykoanalyse og psykodynamisk teori og metode i Norge

Kari Høydahl

DPPT

Utvikle strategier for å sikre psykoanalytisk orientert teori og metodes gyldighet i offentlig helsevesen i Norge.

Mandat:
Samle erfaringer fra alle de nordiske land når det gjelder psykoanalysens stilling (også psykoanalytisk/psykodynamisk terapi): historie, hvilken utvikling det har vært de senere år, hvilke problemer har det vært med å få psykoanalysen akseptert/refundert og ikke minst; hvordan er ps.a.og dynamiske terapier representert i myndigheters veiledning. Det dreier seg om hvilken plass ps. a. har i myndigheters tanker: er det helt ute, er bare CBT relevant, hvordan er senere forskning kjent etc. Her skal det hovedsakelig gis en beskrivelse av situasjonen. Hvor få bakgrunnsinformasjon for å kunne beskrive psykoanalysens stilling i det enkelte land?

Historisk

I Norge har psykoanalysen historisk sett hatt en tydelig og sterk posisjon både innen det psykiatriske helsevesen og i forhold til akademisk psykiatri og psykologi.  I 1907 diskuterte Ragnar Vogt Freuds psykokatarsiske metode i den psykiatriske boken ”Psykiatriens Grundtræk”.  Vogt ble senere professor i psykiatri. Det var imidlertid ikke før i 20-årene at psykoanalysen ble praktisert som behandlingsmetode i Norge. Hovedeksponenten for Freuds psykoanalyse i 1920 årene var Harald Schjelderup, Ph.D.  Han ble professor i filosofi ved universitetet i Oslo 1922. Han holdt forelesninger og skrev artikler hvor han henviste til psykoanalyse. I 1928 ble Schjelderups stilling endret fra filosofi til psykologi.  Ved siden av å bygge opp Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, drev han en omfattende psykoanalytisk praksis og skrev lærebøker i psykologi og psykoanalyse. Psykoanalysen ble generelt godt mottatt og gitt en god start innen norsk akademisk psykiatri og psykologi. Til tross for at psykoanalysen ble utsatt for kraftige angrep i 30 årene av medisinsk orienterte fagfolk, overlevde den. Det var sammen type kritikk av psykoanalysen i Sverige også på denne tiden. Det vokste frem et miljø med fagfolk som anvendte psykoanalytisk tenkning og metode i behandling av pasienter.

Også innen kulturlivet i Norge har psykoanalytisk forståelsesmåte vært sentral, særlig på 1930-tallet. Flere forfattere var sterkt influert av psykoanalytisk tenkning, og i den politiske arena ble psykoanalyse diskutert både på teoretisk og praktisk-politisk nivå.

I 1931 samlet en gruppe Skandinaviske psykoanalytikere seg i Stockholm for å etablere en studiesirkel i psykoanalyse. Målet var å bli tatt opp som medlemmer i International Psychoanalytical Association (IAP). I 1934 ble det besluttet å etablere en Dansk-norsk og en Finsk-Svensk forening. Wilhelm Reich hadde imidlertid kommet til Norge 1934 etter invitasjon fra Schjelderup, og dette skapte problemer for aksept om medlemskap fra IPA. Den Dansk-norske psykoanalytiske forening ble imidlertid opprettet i 1934, (uten Resch som medlem), med Harald Schjelderup som formann og Otto Fenichel som sekretær.  Foreningen ble også tatt opp i IPA samme år.  De første årene med organisert psykoanalyse i Norge ble preget av Reich og Fenichel. Under den tyske okkupasjon ble foreningen oppløst, men ble gjenetablert kort etter krigen. I 1953 etablerte danskene egen forening. Det var først i 1975 at den norske foreningen igjen ble knyttet til IPA.  Årsaken til at Norge kom sent med, var Reichs antatte påvirkning av fagmiljøet, som var en ulempe sett fra IPA. Dessuten ble det bl.a. påpekt at Schjelderup etter krigen lot læreanalysene ha en hyppighet på 2-3 timer i uken, ikke 4 -5 som var kravet.

Historisk sett har altså norsk psykiatri og psykologi hatt en solid psykodynamisk orientering. Psykoanalytikere har hatt betydningsfulle posisjoner i helsevesenet, i psykiatriske poliklinikker og sykehus. De har på mange måter påvirket utviklingen av psykiatri og klinisk psykologi. Mange psykoanalytikere har lært opp psykiatrisk helsepersonell. En kan trygt si at psykoanalyse og psykiatri har gjensidig påvirket hverandre. Mange sykehusledere la til rette for at fagfolk fikk mulighet til å få opplæring i psykoanalyse. Mange psykoanalytikere var engasjert i psykosomatisk medisin, gruppe terapi, par/familieterapi, barne terapi, behandling av psykoser, stoffmisbruk og kommune psykiatri.

Den akademiske psykologien var sterkt påvirket av psykoanalytisk tenkning gjennom Harald Schjelderup, og senere gjennom Arvid Ås, Johannes Clausen og Trygve Braatøy, for å nevne noen av de tidlige. Så i Norge har psykoanalysen helt fra starten av hatt et spesielt fotfeste i akademisk psykologi og psykiatri. Samtidig har psykoanalytisk tenkning og praksis vært fleksibel og åpen mot karakteranalyse og andre psykodynamiske behandlingsmetoder.

Noen psykoanalytikere brøt ut av Norsk psykoanalytisk forening i 1962 og dannet Institutt for Psykoterapi.  Dette Instituttets formål var å fremme en landsdekkende utdanning i og forståelse for psykoanalytisk psykoterapi. Dette Instituttet har vært svært betydningsfullt i forhold til å spre psykodynamisk tenkning til psykologer og psykiatere.

I dag

A. Hvilken plass har psykoanalyse og psykodynamiske terapier i helsevesenet?

Privatpraktiserende terapeuter

I Norge var det pr. 2008 1752 spesialister i psykiatri og 5789 autoriserte psykologer. Av disse var det i 2008 271 psykiatere som drev privatpraksis og 553 psykologer som drev privatpraksis betalt gjennom offentlige økonomiske ordninger. De privatpraktiserende psykologene og psykiaterne utgjør en sentral gruppe innen psykisk helsevern som gir psykoanalytisk/psykodynamisk terapi. Nøyaktig hvor mange det er med en slik faglig orientering har vi ikke noe register over.

Offentlige helsemyndighetene har fra 60-tallet gitt økonomisk tilskudd til privatpraktiserende i Norge. Den økonomiske støtten har gradvis økt.

Først var det bare psykiatere som fikk økonomisk tilskudd (refusjon) for sine behandlinger.  Den enkelte behandler sendte da inn krav om å få et økonomisk tilskudd pr. pasienttime. Tilskuddet var likt uavhengig av behandlingsform. Pasienter betalte en egenandel (mellomlegg) i tillegg for hver time, som ble fastsatt noe ulikt fra behandler til behandler.

Fra 1971 oppnådde også spesialister i klinisk psykologi den samme refusjonsrett fra offentlig trygdesystem. Dette var de samme rettigheter som psykiatere og psykoanalytikere med medisinsk bakgrunn hadde hatt over en viss tid. Fra begynnelsen av 1990 tallet fikk alle som hadde en slik refusjonsrett også tilbud om driftstilskudd fra helsemyndighetene, som innebar et fast økonomisk tilskudd i året som et tillegg til refusjonen en fikk pr. time allerede. Dette skulle da dekke opp for pasientenes mellomlegg. Fra da av var det ikke lov å ta mellomlegg fra pasientene. Pasientene skulle da bare betale en egenandel for helsetjenester (somatisk og psykisk), fastsatt av helsemyndighetene pr år, som for 2010 er kr. 1840,-. Da oppnår pasienten frikort, dvs. at de ikke betaler for konsultasjoner innen psykiatri og allmennhelsetjenesten det aktuelle året.  Det er dette systemet vi har i dag. Denne gunstige ordningen er ment å skulle oppfylle en sentral sosialdemokratisk grunnholdning: Likt helsetilbud til alle uavhengig av økonomi.

Driftsavtaler (hjemler) med trygderefusjon for privatpraksis, lyses ut jevnlig i de ulike helseforetak. I Oslo har det på mange år ikke vært nye hjemler, men de lyses ut når de har blitt ledige. Så langt har ansettelsene i hjemlene i hovedsak vært basert på fagpersonens ansiennitet i forhold til når de ble spesialister, ikke faglige orientering. Terapeuter som har slike hjemler kalles i dag avtalespesialister. Det er innført samme type (men med ulik økonomisk ramme) driftsavtaler med allmennleger og fysioterapeuter.

Det er i dag ikke restriksjoner på refusjon for ulike typer psykoterapier eller fastsettelse av noen begrensninger på varighet av behandlingene. I Norge kan for eksempel en pasient i dag få dekket sin psykoanalyse av det offentlige etter at de først hvert år har betalt sin egenandel slik at de får frikort. Det er imidlertid en bekymring blant avtalespesialistene for at det vil komme restriksjoner i forhold til hva slags type behandling som gis, og varigheten av denne behandlingen. Så langt har det ikke kommet slik begrensning.  For noen år tilbake var det krav om at ved terapier som gikk over flere år, måtte terapeuten årlig laget et kort skriv til offentlige trygdemyndigheter med begrunnelse for behov for fortsatt videre behandling.  Det var dessuten krav om en årlig innsending av diagnoser etc. på pasienten terapeuten hadde i behandling.  En kort periode var det ingen krav til rapportering. For 1-2 år siden har det igjen blitt en obligatorisk plikt for alle avtalespesialister om innsending av et visst antall data til Norsk pasientregister. Der registreres bl.a. antall konsultasjoner, behandlingsvarighet, diagnoser etc.

Det har også nå blitt årlige fellesmøter mellom avtalespsialister og ledere av helseforetakene. Det er nå på trappene å organisere behandlerne i såkalte ”clustere” med almennleger slik at det blir lettere for pasientene å komme til hos behandler. Det er dessuten etablert en ordning med et kontor som kalles ”Fritt sykehusvalg” som fastleger og pasienter kan henvende seg til for å få informasjon om hvilke avtalespesialister som har kapasitet til nyinntak. Dette kontoret ber nå behandlere om å innrapportere jevnlig inntakskapasitet for f. eks neste halvår. Hensikten er for å bedre tilgjengelighet for pasientene. Tidligere har pasienter sendt kanskje 20 søknader til ulike terapeuter, og fått avslag fra alle. Det har vært et par saker i media på det uheldige ved dette, som har fått politikerne til å forsøke å lage et bedre inntaksssystem.

Det er en forholdsvis stor prosent av avtalespesialister som har gjennomgått videreutdannelse ved Norsk psykoanalytisk Institutt og Institutt for psykoterapi, og mange av disse tilbyr sannsynligvis psykoanalytisk orientert terapi og psykoanalyser.  

I tillegg til avtalespesialister gis det også psykoterapi av psykologer og psykiatere som har privatpraksis uten offentlige tilskuddsordninger, og her betaler pasientene mellom kr 500-800 pr. time.  Det er ikke tallfestet verken antall/type terapi /diagnoser etc. på pasienter som får tilbud hos disse terapeutene.

Oppsummert kan vi si at Norge i dag har et økonomisk fordelaktig system for pasienter som søker psykoanalyse eller annen langvarig intensiv psykoterapi.   Men fra andre deler av den offentlige psykiatrien reises det jevnlig krav om at avtalespesialistene bør organiseres tettere til psykiatriske poliklinikker og forplikte seg til å ta inn pasienter som der blir vurdert til å trenge psykoterapi over tid. Den fristilte posisjonen som avtalespesialistene har til å bestemme eget inntak/ varighet og type terapier blir lett gjenstand for angrep fra andre deler av psykiatrien når muligheter poliklinikkene selv har til å tilby pasienter behandling er begrenset. Så ”trykket” et sted i behandlingssystemet forflytter seg raskt videre til andre deler.

Aktivitetsdata for avtalespesialister ved Norsk pasientregister for 2008

Det kan være interessant å trekke frem noen data fra Norsk pasientregister fra 2008 vedr. aktivitet for avtalespesialister innenfor psykisk helsevern.  Det var 715 rapporteringspliktige avtalespesialister innen psykiatri og psykologi.  De private avtalespesialistene utførte ¼ av den polikliniske aktiviteten innen psykisk helsevern, som må sees som en betydelig stor del av den polikliniske aktiviteten.  Det ble videre gjort en vurdering av gjennomstrømningen av pasienter hos spesialistene (psykiatere og psykologer), ved å telle antall konsultasjoner pr. pasient pr. år.  De fant et gjennomsnitt på 13 konsultasjoner pr. pasient i 2008. Høyt antall konsultasjoner pr. pas. vil indikere lav gjennomstrømning, og lavt det motsatte. Ved videre å se på antall konsultasjoner pr. spesialist fant de stor spredning, som antagelig indikerer ulik praksis og pasientsammensetning.  De av oss som driver psykoanalyse (4 timer pr uke) eller psykoanalytisk psykoterapi (2-3 timer pr. uke) over mange år med samme pasient vil derfor skille oss ut som gruppe. Men i den store masse av spesialister og konsultasjoner er gjennomsnittet relativ lavt, dvs. at snittet viser høy gjennomstrømning. Så er spørsmålet om de politiske helsemyndigheter vil se den faglige, menneskelige og økonomiske gevinsten ved at noen pasienter får mer enn andre.

Offentlige helsemyndigheter

I Norge har vi et Helse- og omsorgsdepartement (tidligere Helse og Sosialdepartementet) som har overordnet ansvar for helsetjenestene i landet. Helsedirektoratet er et fagdirektorat og myndighetsorgan som ligger under Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Direktoratet blir etatsstyrt av Helse- og Omsorgsdepartementet.

Det er først i de siste årene at de statlige helsemyndighetene har kommet med tydelige anbefalte faglige retningslinjer for behandling av psykiske lidelser. I Norge er det Helsedirektoratet som lager slike veiledere og retningslinjer for utredning/behandling av ulike sykdommer, herunder psykiske lidelser. På 90-tallet begynte de å lage behandlingsveiledere i psykiatri som ble distribuert til alle offentlige psykiatriske sykehus og poliklinikker (senere kalt Distriktspsykiatriske Sentre).  Privatpraktiserende psykiatere og psykologer fikk også disse veilederne tilsendt. De var ment som behandlingsanbefalinger for den enkelte institusjon og behandler. Ønsket var dels å sikre at behandling innen psykiatrien var basert på metoder som var forskningsmessig basert (evidensbasert), og at behandlingstilbudet skulle bli likt for alle pasienter uansett ved hvilket sykehus i landet en ble behandlet: Likt tilbud til alle, uansett hvor i Norge du bor. Behandlingsveilederne oppfattes som myndighetenes forsøk på å kvalitetssikre behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Helsedirektoratet har også utarbeidet den samme type kvalitetssikring for somatikken, ved å utarbeide veiledere også her. I og for seg kan slike behandlingsveiledere i utgangspunktet sees på som et gode, hvis de i tilstrekkelig grad reflekterer den terapeutiske virkelighet hva gjelder forskning og klinisk erfaring.

I sitt arbeid med behandlingsveiledere har Helsedirektoratet sendt veilederne ut til høring til aktuelle instanser. I 2008 kom det en veileder som anbefalte hovedsakelig kognitiv terapi i forhold til de mest sentrale psykiatriske diagnosegruppene. Både Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Forening kom med høringsuttalelser, hvor bl.a. argumenter for psykodynamiske metoder ble fremmet på bakgrunn av aktuelle forskningsresultater.  I de endelige veilederne fra direktoratet ble det så gjort endring i anbefalingene.  I tillegg til kognitiv terapi ble følgende setning satt inn: ” Andre effektive behandlingsmetoder kan være aktuelle” I denne generelle uttalelsen kan man nå altså putte inn psykodynamisk behandling, psykoanalytisk orientert behandling, gruppebehandling etc.!

De siste 10-15 årene har de psykoanalytisk/dynamisk orienterte behandlingsmetodene vært utsatt for kritikk både fra akademisk hold og fra kognitive behandlere. Imidlertid har det så langt ikke fått så dramatiske konsekvenser som vi for eksempel hører om i Sverige.

En sentral årsak til angrepet har vært at den såkalte ”gullstandarden” for forskningsmetode (RCT) fikk gjennomslag både hos fagfolk og myndighetene, og gjorde at CBT ble myndighetenes førstevalg. (Se veiledningen fra myndighetene) Den evidensbaserte forskningen.  Vi tror også at CBT har fått slik gjennomslagskraft fordi sentrale rådgivere har hatt en slik fagorientering, og har fremlagt forskningsstudier som viser den kognitive behandlingens effektivitet. Samtidig er det helsepolitisk korrekt å gi behandling til mange, få ned ventelister, slik at tidsfaktoren ved CBT passer meget godt inn: politikerne tenker en kortsiktig ”cost/benefit”.

Det har vært debatter i norske fagtidsskrifter som har stilt seg kritisk til at evidensbegrepet utelukkende har blitt anvendt på forskningsresultater fra studier som har brukt RCT forskningsmetode. (fra flere fagfolk, bl.a. har psykoanalytikere uttalt seg). Psykologforeningen og psykiaterforeningen har for sine medlemmer gått inn for noe de kaller et ”utvidet evidensbegrep”, som innebærer at forskningsresultater ved bruk av andre metodedesign enn RCT også regnes som evidente resultater.

Helsedirektoratet får faglige råd fra bl.a. ”Nasjonalt kunnskapssenter for Helseforskning” som består av en rekke fagpersoner fra ulike fagområder, og som på oppdrag fra direktoratet går gjennom aktuelle forskningsstudier, og gir faglige anbefalinger utfra dette. Fra informasjonssiden deres på internett kan vi lese dette:

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten er en statlig institusjon som sammenfatter forskning innen helse, måler kvalitet på helsetjenester og bidrar til å utvikle og forbedre kvaliteten på helsetjenester.  Hensikten er å bidra til at beslutninger i helsetjenesten blir fattet på best mulig kunnskapsgrunnlag, slik at tjenestene som tilbys brukerne blir virksomme og trygge. Et av kunnskapssenterets arbeidsområder er å gjennomgå og sammenfatte allerede eksisterende forskning systematisk. De konsentrerer seg spesielt om spørsmål der det er faglig uenighet, tvil om effekt av behandling eller tiltak, store geografiske variasjoner i Norge og om tilstander eller tiltak som angår et stort antall pasienter. De fleste kunnskapsoppsummeringene ser på effekt av behandling og hva vi vet om nytte og kostnader knyttet til forebyggende tiltak, diagnostisering, habilitering, rehabilitering og ulike måter å organisere helsetjenesten på. Det meste av virksomheten ved Kunnskapssenteret styres av eksterne oppdrag. Helsetjenesten og helseforvaltningen er de viktigste oppdragsgivere, men også andre kan henvende seg om oppdrag.

Oppsummert: Offentlige helsemyndigheter gir sentrale rammebetingelser for psykiatrien i Norge. Behandlere (avtalespesialister) som gir psykoanalyse og psykoanalytisk orienterte behandlinger har i hovedsak basert seg økonomisk på offentlige midler. Det er helt avgjørende å sørge for at myndighetene får tilgang på faglige argumenter og forskningsresultater fra psykoanalytisk orienterte behandlinger. Vi har det siste tiåret sett at den kognitive behandlingsmetoden har fått forrang i forhold til andre metoder innen psykiatrien.

Poliklinikker-DPS/Sykehusavdelinger

Det er særlig ved offentlige poliklinikker CBT har fått innpass, implementert gjennom helsemyndighetenes veiledningsanbefalinger i forhold til ulike diagnosegrupper.  Det er imidlertid viktig å merke seg at myndighetene kaller sine veiledere ”anbefalinger” og ikke direktiver. Det betyr at den enkelte poliklinikk har en frihet i forhold til valg av behandlingsmetoder.  Årsaken til at kognitive metoder har fått et så godt feste er antagelig en kombinasjon av myndigheters anbefalinger, den enkelte fagpersons preferanser, og den ”generelle kognitive vinden” som har feid inn i de fleste land i den vestlige verden, USA og Europa. Med den har det fulgt mye ”anti-holdninger” til psykoanalytisk forståelsesmåte.  Det er dessuten slik at poliklinikkene i Norge står i et stort inntakspress med lovmessig plikt til å ta inn pasienter, og med tidsfrist for igangsetting av vurdering og behandling. Ved valg av en metode som mange faggrupper kan lære seg, og som er tidseffektiv, kan en få unna pasientkøen. Vi har ikke tallfesting av dette. Det fremstår meget vanskelig å få, hvis vi da ikke skulle sette i gang en spørreundersøkelse, men det tror jeg blir for tidkrevende i forhold til den egentlige nytteverdien av det ved å få det helt nøyaktig kartlagt.

Når det gjelder sykehusavdelinger har vi ikke oversikt over dette. Antagelig har den medisinske behandlingen en sentral plass .Videre ulike psykoedukative tilnærminger.  Vi vet generelt at det er få sykehusavdelinger som gir dynamisk orientert terapi/miljøterapi i dag, men det vil være interessant å få dette mer tydelig tallfestet.

Hvilken plass har psykoanalytisk orientert teori og metode i våre offentlige utdanningsinstitusjoner?

Universitetene

Psykologutdannelsen

For å kartlegge dette sendte vi ut et kort spørreskjema til de 4 Universitetene i Norge som utdanner psykologer: Universitetet i Tromsø, Universitetet i Trondheim, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.

Spørreskjemaet bestod av 5 spørsmål:

  1. Får psykologistudentene opplæring i psykoanalytisk/psykodynamisk behandlingsteori og metode?   Ja/nei
  2. Hvis ja, beskriv kort hvordan denne opplæringen er organisert (antall timer forelesning/gruppearbeid/ ca sider pensum/praksis med pasienter med veiledning etc.)
  3. Hvis det undervises i denne teoriretning, hva er årsaken til det?
  4. Hvor mange universitetsansatte ved instituttet har en psykodynamisk/psykoanalytisk faglig orientering?
  5. Hvis nei på spørsmål 1, hva er årsaken til at det ikke undervises i psykoanalytisk/psykodynamisk teori/metode?

(Se appendiks)

Tre av Universitetene svarte på spørreskjemaet. For å danne oss et inntrykk av det fjerde utdanningsstedet (Tromsø), har vi sett på Universitetets internettsider, og dessuten tatt med informasjon fra personer som kjenner lærestedet.

Konklusjon

Utfra internettsidene og annen informasjon har ikke Universitetet i Tromsø noe opplæring for studentene i psykoanalytisk/dynamisk teori og metode. Lærestedet gir opplæring i hovedssak i CBT og baserer seg på sosialkonstruktivistiske forståelsesmodeller.

I besvarelsen fra Trondheim, uttrykkes det et både ja og nei til om studentene får opplæring innen psykodynamisk tradisjon. De får litt undervisning innen psykodynamisk teori underveis i studiet, men ingen opplæring spesifikt i psykoanalytisk/psykodynamisk behandlingsteori og metode, heller ikke i forhold til den interne kliniske praksisen de får. Det fremheves at studentene får mest opplæring i kognitiv adferdsterapi og metakognitiv terapi, og at den interne praksisen er eklektisk. Ved instituttet er det en håndfull (mulig færre) ansatte med psykodynamisk/psykoanalytisk faglig orientering. På spørsmål om bakgrunnen for at det undervises så lite i psykoanalytisk forståelsesmåter, trekkes det frem at det nok skyldes forskningsfokus og interesseområder for de ulike ansatte. Det har vært et fokus på å bygge opp kompetanse og forskning omkring effekten av CBT og MCT og undervisning og forskning er relatert til dette fokus.

De to Universitetene som gir opplæring i psykoanalytisk/psykodynamisk teori og metode er Bergen og Oslo.

I besvarelsen fra Universitetet i Bergen vises det til at psykologistudenter får en omfattende undervisning i psykoanalytisk/psykodynamisk teori og metode. På spørsmål om årsaken til at det undervises i denne teoriretningen svarer de ved å fremheve at psykodynamiske /psykoanalytiske behandlingsformer anses fortsatt som sentrale, i tillegg til at kunnskap om disse behandlingsformene også kan være viktige for å kunne forholde seg åpen og kritisk til behandlingsformer med annet teoretisk grunnlag.  På instituttet er det ved å telle både fast ansatte lærere i fulltidsstilling og midlertidig ansatte lærere i 20 % stilling (kliniske veiledere), anslås tallet til ca 12.

Ved Universitetet i Oslo er det en lang tradisjon for å gi studenter opplæring i psykoanalytisk orientert teori og metode.  Som tidligere beskrevet ble Psykologisk Institutt bygget opp av pioneren Harald Schjelderup.  Denne tradisjonen har vedvart, selv om en rekke andre tilnærminger etter hvert har etablert seg på instituttet. Bjørn Killingmo har vært en sentral professor ved instituttet i en årrekke, og samtidig aktiv i den psykoanalytiske foreningen. (nå pensjonert) Etter ham overtok Siri Gullestad, som også er psykoanalytiker. Hun leder nå hele psykologisk institutt. Ved instituttet er det i dag 5 fast ansatte som har en psykodynamisk/psykoanalytisk faglig orientering. Flere hvis også stipendiater inkluderes.

Vi kan konkludere med at kun to Universiteter i Norge gir i dag systematisk opplæring i psykoanalytisk/psykodynamisk teori og metode til sine psykologistudenter. For opprettholdelse av dette må det være bevissthet i forhold til rekruttering til faste stillinger på lærestedene.

Legeutdannelsen

I medisinstudiet er det minimalt om psykodynamikk, men litt i klinisk kommunikasjonsundervisning og medisinske atferdsfag.

B. Foreninger

Psykologforeningen

Norsk Psykologforening er en fagforening for alle psykologer uavhengig av teoretisk orientering. Kurs og videreutdanningsprogrammer som foreningen arrangerer dekker derfor bredden i teoretisk og metodisk tilnærming. De arrangerer også spesialiseringsprogrammer for medlemmene innen organisasjonspsykologi, voksen klinisk, barne-og ungdomspsykologi, nevropsykologi, helsepsykologi. Ser vi på spesialiseringsprogrammet for å bli spesialist i klinisk psykologi (voksen), dekker det også bredden innen metoder og teori i behandling av voksne. For få år siden startet Norsk Psykoanalytisk Institutt og Institutt for Psykoterapi eget spesialiseringsprogram for psykologer i klinisk voksen med psykodynamisk fordypning. Det har vært stor interesse for programmet, og vi har nå startet nye kull hvert år i stedet for annet hvert år for å dekke opp pågangen. Programmet er 2-årig, og består av 8 2-dagers kullsamlinger. Psykologforeningen støtter dette fordypningsprogrammet, selv om vi ”konkurrerer” med deres kursvirksomhet her.

Norsk Psykiatrisk Forening

Norsk Psykiatrisk Forening er en fagforening for leger med psykiatri som spesialisering. 

I psykiaterutdannelsen er det: 80 timers veiledning i lege-pasientforholdets psykodynamikk, gitt av
veiledere med psykodynamisk/psykoanalytiske utdanning. Deretter 35 timers veiledning i selvvalgt psykoterapitype, psykodynamisk eller kognitiv. Et av de obligatoriske kursene er en dag om psykoanalytisk psykoterapi. Forøvrig selvvalgt utdanning ved Institutt for Psykoterapi eller Psykoanalytisk Institutt. Psykoanalytisk Institutt har også et kurs for psykiatere
som går over fire ganger.

Utdanningene ved Institutt for Psykoterapi og Psykoanalytisk Institutt gir leger veilederkompetanse.

Oppsummert: Psykologer og psykiatere kan i dag velge en psykoanalytisk orientert spesialisering. For legene er det dessuten obligatoriske kurs og veiledning med psykodynamisk orientert innhold. I arbeidsmarkede sees det nok ikke i dag som like kvalifiserende som tidligere med en slik faglig fordypning, da det i mange psykiatriske stillinger kreves kunnskap om fokuserte og kortvarige behandlingstilnærminger som for eksempel kognitiv terapi/eksponeringsteknikker etc.

C. Utdanningsinstitutter/foreninger med teoretisk basis innen den psykoanalytiske tradisjonen

I Norge er det i dag mulig å tilegne seg psykoanalytisk/psykodynamisk skolering ved flere institutter: De viktigste er: Norsk Psykoanalytisk Institutt (kun her full psykoanalytisk utdannelse), Institutt for Psykoterapi, Karakteranalytisk Institutt, SEPREP (psykosebehandling) og Institutt for Gruppeanalyse.  

Jeg vil i denne sammenheng gi en nærmere beskrivelse av aktiviteten til Norsk Psykoanalytisk Institutt og Institutt for Psykoterapi.

Norsk Psykoanalytisk Institutt/Norsk Psykoanalytisk Forening

Utdannelsen ble etablert i Norge i 1934. For å bli tatt opp til utdannelsen må søkeren ha medisinsk eller psykologisk embetseksamen og ha startet spesialiseringen i klinisk psykologi eller psykiatri (voksen- eller barne- og ungdomspsykiatri.) Ved fullført utdannelse kan man søke medlemskap i Norsk Psykoanalytisk Forening, samt i International Psychoanalytical Association (IPA). I Norge i dag er det ca. 80 godkjente psykoanalytikere, og ca. 40 kandidater i utdannelse. De fleste analytikere er å finne i Oslo området.

Spørreundersøkelse om psykoanalyser for medlemmer av NPas.F

Vi har nå gjort en kartlegging i foreningen av antall pasienter i psykoanalyse i Norge iløpet av årene 2000 og 2009. (se spørreskjema i appendiks) 56 analytikere av 80 svarte på undersøkelsen, dvs. en svarprosent på 70 %. Av de som ikke har svart er det flere som er pensjonister eller har arbeidsrammer hvor de ikke driver psykoanalyse.  Det er ingen avgjørende forskjell på antall analyser pr. analytiker mellom de to årene. I snitt har analytikere mellom 3 og 4 analyser. Det er kun en av de spurte som angir økt press på å arbeide med flere pas. som bakgrunn for reduksjon i analyser mellom 2000 og 2009. Det fremkommer da ingen nedgang i antall pasienter som går i psykoanalyse i Norge målt disse to årene. Det er sannsynlig å anta at tallene er representative og stabile. Hovedtyngden av psykoanalyse gis selvsagt av analytikere som har privatpraksis med offentlig refusjonsrett og driftsavtale (avtalespesialister).  Det er kanskje ikke så overraskende resultat sett på bakgrunn av den  lave kostnaden det er for pasienter i Norge som velger å gå i psykoanalyse.

Institutt for Psykoterapi

Institutt for Psykoterapi ble dannet i 1962. Instituttets formål er å fremme en landsdekkende utdanning i og forståelse for psykoanalytisk psykoterapi. Seminarer arrangeres i Oslo og regionalt. Kandidatene ved Instituttet er psykologer og leger som i tillegg til spesialistutdanning i henholdsvis klinisk psykologi og psykiatri, velger ytterligere fordypning i psykoanalytisk psykoterapi. Utdanningen ved Institutt for Psykoterapi består av et toårig innføringsseminar og et toårig videregående seminar. I tillegg er det krav om pasientbehandling, veiledning og lærebehandling. Ved gjennomgått utdannelse kan en søke om medlemskap i ISP.

Instituttet gir kandidater opplæring i psykoanalytisk psykoterapi, og holder kurs i de fleste større byene i Norge. Dette utdanningsinstituttet bidrar i betydelig grad til å sørge for at psykoanalytisk orientert teori og metode spres til fagfolk over hele landet. Instituttet har en faglig orientering som også inkluderer interpersonlig og relasjonell psykoanalytisk teori.

Instituttet har pr. i dag 320 medlemmer, og for tiden er det mellom 80 og 90 kandidater under utdanning ved instituttet. Mange privatpraktiserende avtalespesialister har gjennomgått instituttets utdannelsesprogram.

Disse to instituttene samarbeider bl.a. om fordypningsprogram for psykologer som skal bli spesialister.

Økonomisk støtte til videreutdannelse.

Det er flere private utdanningsinstitutter som får økonomisk støtte til driften av instituttet.  Norsk Psykoanalytisk Institutt og Institutt for Psykoterapi mottar en slik støtte fra det offentlige. De norske myndighetene har dessuten en Tilskuddsordning for videreutdannelse som den enkelte kandidat kan søke for dekning av utgifter ved utdannelser. Flere private institutter i Norge benytter seg også av denne ordningen. Ved for eksempel Norsk Psykoanalytisk Institutt og Institutt for Psykoterapi kan tilskudd søkes til utdanningsrelatert personlig psykoanalyse(læreanalysen)/og til veiledningsutgifter.  Det gis dessuten refusjon pr. time pr. pas. en har i utdanningsrelatert behandling. Tilskuddet gis som hovedregel ikke utover fem år/ti semestre.  Tilskuddet vil vanligvis tilsvare ca 50 % av utgiftene. Dette er en meget gunstig økonomisk tilskudd til utdannelsen. Det har ikke kommet signaler på endringer i forhold til dette.

Oppsummert kan vi i dag si at de norske myndighetene har en tradisjon for å gi økonomisk tilskudd til private institutter og til fagfolk som tar videreutdannelse ved psykoanalytisk/psykodynamisk orienterte utdannings-institutter. Dette kan vi vel hevde gjenspeiler en positiv holdning hos myndighetene til denne forståelsesmåte og metode. Men vi må arbeide aktivt for at dette opprettholdes, - vi har ingen garanti for at det vil fortsette.

D. Utdanningsinstitutt for Kognitiv terapi

Det kan være interessant å gjengi noe informasjon fra Norsk Forening for Kognitiv Terapi, som ble stiftet mai 1994. Aktiviteten ved dette instituttet, kan si noe om utbredelsen av den kognitive teori og metode i Norge.

Foreningen arrangerer 2-årig videreutdannelse i kognitiv behandling for leger og psykologer og 1-årig for fagpersoner med lavere helsefaglig utdannelse (f. eks sykepleiere, sosionomer). Kursene støttes økonomisk av Helse - og omsorgsdepartementet. På deres internettside har de en liste over 64 terapeuter på landsbasis som tilbyr kognitiv terapi. De fleste er psykiatere og psykologer, men også noen med annen helsefaglig bakgrunn. Foreningen har pr. i dag 940 medlemmer. Hvem som helst kan bli medlem. Foreningen har egen veilederutdanning som strekker seg over 2 år. Foreningen har pr. dags dato 117 godkjente veiledere og gir ut eget tidsskrift 4 ganger i året.  Redaktør av tidsskriftet og leder av foreningen er begge psykologer som er sentrale faglige rådgivere for helsedirektoratet i utarbeidelsen av behandlings veiledere innen psykisk helsevern.

Oppsummert kan vi i alle fall si at representanter for kognitiv terapi sitter i sentrale posisjoner i forhold til helsemyndighetene i Norge. Ingen fra de dynamiske fagmiljøene er i slike posisjoner i dag.

E. Strategier for å sikre psykoanalytisk teori og metodes plass i Norge

Kontakt med offentlige myndigheter

Historisk

Fra 1992 og frem til ca 2000 var det en psykoanalytiker (Inge Refnin), som var repr. for Legeforeningen fra PSL (Privatpraktiserende Spesialister i Legeforeningen)i diverse utvalg.  Via PSLs kontakter var han kontaktperson overfor Helsedepartement og Helsedirektorat.

Fra 2002 ble det også via posisjoner i Norsk Psykoanalytisk Forening og Instituttet mye kontakt med Helsedirektoratet. Det var først og fremst Finn Åsheim vi hadde kontakt med, men som døde i fjor. Han var den drivende kontakten for de økonomiske tilskuddene til IFP og NPI i 20-30 år. Ellers har det nå i noen år vært Kolbjørnsrud, som nå gikk av 1.1.09. Han arbeidet tett med Åsheim. I løpet av de årene som er gått, har det vært ganske mange som har vært innom arbeidet fra direktoratets side, men, det var aldri tvil om at Åsheim var den som drev det. Nå er det dessverre betydelig mer uklart. Finn Åsheim var svært lydhør for våre to institutter; IFP og NPI.  Nå er det et inntrykk av at kognitiv terapi er i skuddet, og kombinert med en tilsvarende ”fiendtlig holdning mot psykoanalytisk behandling, og psykoanalyse spesielt.” Det virker som dette kommer fra enkelte i det kognitive miljøet.  Kritikken mot psykoanalysen støttes lett av byråkrater pga kostnadene ved å drive psykoanalyse. Både økonomisk og tidsmessig. Vi vet at i direktoratet og departementet er det krefter som vil at helseforetakene skal overta ansvaret for tilskudd til instituttene. Det er ennå ikke vedtatt hva det endelige utfallet blir.

Både Psykiatrisk forening og Psykologforeningen har gode kontakter innenfor Helsedirektoratet nå, slik at personer med forankring/tillitsverv innad i disse foreningene blir viktige. På legesiden er det en psykoanalytiker som møter i psykoterapiutvalget i psykiatrisk forening. Det er en viktig posisjon.

Den nye maktfaktoren i alt dette er bestillerenheten i Helse Sør-øst. Det er en psykoanalytiker som i dag sitter som representant for Psykologforeningen i et samarbeidsutvalg i forhold til Helse sør-øst.  Samarbeidsutvalget er rådgivende for Helse-sør-øst, og her blir en rekke forhold tatt opp som har med avtalespesialistene å gjøre: Helse-nett, Cluster forslag, pasientinntaksprosedyrer, ansettelse av psykologer i hjemler etc.  Men denne psykoanalytikeren er her representant for alle psykologer uavhengig av teoretisk orientering. Hun kan derfor ikke ha noen spesiell rolle i forhold til å fremme psykoanalytisk orienterte perspektiver.  Anne Selstad er sentral samarbeidsperson i utvalget, men hun skal visst snart slutte der.

Slik det ser ut pr i dag har det blitt viktigere å ha kontakter innen Helse Sør-øst, nå kanskje viktigere enn direktoratet, fordi det legges opp til at "Bestillerenheten" i Helse Sør-øst skal "bestille” tjenester fra oss, i prinsippet f. eks hva slags behandling:  f. eks psykoanalyse eller noe kortere/mindre intensivt. Helse Sør-øst skal også nå forhandle takster.

Undervisningsleder ved Institutt for Psykoterapi (Tove Kjersti Kjølseth), har referert at Institutt for Psykoterapi har en person de har jevnlig kontakt med i Helsedirektoratet, men at dette ikke er formalisert slik det var tidligere. Tidligere var det faste møter med Helsedirektoratet hvor representanter for 14-15 foreninger deltok.  Siste året har det ikke vært innkalt til dette møtet fra direktoratets side. Hva som er årsaken til dette, vet vi ikke. Det vi vet er at sentrale kontaktpersoner ikke lengre er i direktoratet (en er død og en gått av med pensjon).  Det er egentlig vanskelig å forstå vegringen fra direktoratet.

Strategien nå fremover er å bygge kontakter og få plassert "våre folk" i strategiske tillitsverv. De må representere psykodynamisk psykoterapi og samtidig fremme psykoanalyse uten å sette disse opp mot hverandre. De kontaktene vi har hatt opp igjennom årene har sluttet/gått av med pensjon i departementet/direktoratet, det samme i legeforeningen.

Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Institutt har for tiden liten eller ingen direkte kontakt med Helsedirektoratet eller med Helse – og omsorgsdepartementet. Det vurderes som viktig at de to instituttene går sammen og både tenker ut strategier videre og igangsetter tiltak.

Hvilke grep er det viktig å ta?

Tre områder synes mest sentrale nå:

  1. Få igangsatt faste møter med Helsedirektoratet igjen. Det vil si å få samlet de aktuelle foreningene til et møte, og så ta et samlet fremstøt overfor direktoratet mhp å få etablert faste kontaktmøter igjen. Både Norsk Psykiatrisk Forening og Norsk Psykologforening har kontakter der gjennom ulike tillitsverv, så disse posisjonene er viktige.
  2. Norsk Kunnskapssenter for Helseforskning er en sentral faglig kunnskapsleverandør til direktoratet. Det er avgjørende at forskningsutvalgene ved IFP og NPasF sørger for å sende aktuelle forskningsresultater vedr. psykoanalytisk/psykodynamisk terapier til kunnskapssenteret, og å følge med på uttalelser Kunnskapssenteret ellers kommer med når det gjelder vurdering av relevante forskningsstudier.
  3. Det er også viktig å få etablert kontakt med Helse - og omsorgsdepartementet. 

Konklusjon

De to instituttene vil samarbeide for å få etablert møter med Helsedirektoratet igjen, og også se hvordan vi kan få samordnet de to foreningene i forhold til forskningsutvalgene.

G. Argumenter i forhold til myndighetene                                                

Helsedirektoratet/Helse-og omsorgsdepartementet/Helse Sør-øst

1. Basis kunnskap

Viktig å formidle at psykoanalytisk terapi har en lang tradisjon i Norge.   Psykoanalytisk behandling og teori er en basis vitenskap som de fleste former for psykoterapi senere er bygget på. I samfunnet, kulturen og ikke minst i den enkeltes selvforståelse er psykoanalytiske anskuelsesmåter sentrale.

Et konkret eksempel på at kunnskap fra denne tradisjonen har hatt direkte innflytelse på samfunnsstrukturering, er i forhold til hvordan vi tenker om barns oppvekstvilkår og hva som gir gode utviklingsrammer. Et eks. er reglene som ble etablert  på 70-tallet om at barn ikke må være på sykehus alene uten foreldrene, basert på studier av barns tilknytningsproblemer etter lange avbrudd i foreldrekontakten. Det var tre psykoanalytikere i Norge som sørget for å skrive en rapport til myndighetene om dette. I dag er det dessuten slik at en rekke innsikter fra denne tradisjonen, støttes av nyere funn innen nevrovitenskapen. (hukommelsesforskning etc.)

Vi finner også psykoanalytisk forståelse som sentralt perspektiv gjennom ulike kulturuttrykk, f.eks innen litteratur/ film/ samfunnsmessige fenomener og annet. Viktig at noen innehar denne kompetansen i samfunnet gjennom teoretisk kunnskap og ved erfaring med pasienter i analyse.

2. Behandling for de psykisk belastede pasientene

Det er viktig å få frem et sentralt perspektiv: Det er en myte at psykoanalytisk orienterte behandlinger er en luksusbehandling.  Psykoanalytisk type terapi er behandling for mange typer psykiske lidelser. Metoden er også aktuell for personer med mer alvorlige psykiske symptomer og for pasienter med personlighetsproblemer. Behandlingsformen søkes gjerne av pasienter som tidligere har forsøkt alt med dårlig eller liten effekt, og hvor psykoanalytisk orientert behandling over tid blir den siste utveien når alt annet er prøvet.  Denne type psykoterapi gir pasienten mulighet til å bygge opp en behandlingsrelasjon over tid, og vil kunne forhindre bl.a. tidlig uførhet hos unge mennesker.  Dessuten vil en langvarig og hyppig behandlingskontakt kunne forhindre at dårlige pasienter blir innlagt i psykiatrisk sykehus. Sånn sett er det en stor helseøkonomisk gevinst med denne type behandling, og selvsagt også en stor gevinst for pas. ved  økt  livskvalitet, redusert fare for kronifisering og varig hospitalisering.

3. Veiledning/undervisning

Behandlere innen denne tradisjonen bidrar med mye utadrettet virksomhet i form av veiledning og kunnskapsformidling (foredrag) til andre behandlere innen psykiatrien og til fastleger.

I psykiaterutdannelsen er det kun utdannelsene ved Institutt for Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Institutt som gir legene sin formelle veiledningskvalifisering.

4. Grunnleggende kunnskap om mennesket

Psykoanalyse/psykoanalytisk langtidsterapi er i tillegg til å være en behandlingsmetode en sentral metode for grunnforskningen innen psykologien.  Psykoanalyse gir grunnlagskunnskap om mennesket. Ingen annen metode gir en slik mulighet til å gå i dybden på et individs psykologi. Dette vil bidra til utvikling av begreper og forståelsesmåter som har generell verdi for å forstå mennesket også utenfor analyserommet. En kvalitativ metode som gir en type sentral kunnskap som de kvantitative metodene ikke gir. Psykoanalysen blir derved i skjæringspunktet mellom helsetilbud og forskning. Men hvor lett er det å argumentere for det i forhold til offentlig helsemyndigheter? Det er i alle fall en type forskning en ikke får gjennomført på Universitetene. (bl.a. pga tidsfaktoren etc.) Det kunne f. eks ligge en løs forpliktelse for behandlere til å bidra med denne kunnskapen i artikler/veiledning/undervisning etc.?

5. Grunnopplæring for behandlere

Det kan dessuten argumenteres for at psykoanalyse og psykoanalytisk orienterte terapier fungerer som viktig grunnopplæring for terapeuter: Det gir en dybdeforståelse av mennesket som vi trenger for å bli gode terapeuter. Gjøres regelmessig for å opprettholde kunnskapen, genererer viktig kunnskap til andre typer behandlinger.

6. Forskning

Det er avgjørende at de psykoanalytisk orienterte fagmiljøene kommer i posisjon til å formidle forskningsresultater fra studier på effekt av psykoanalytisk/psykodynamisk terapi. Forskningsgrupper ved Institutt for psykoterapi og NPasF  vil ha avgjørende bidrag ved å gjennomgå forskningslitteraturen. (arbeidsgruppen i DPPT holder også på med det, og skal lage en rapport). Det vil her være viktig å se om det er forskningsmessig hold for å få ”spisset” det spesifikke resultatet som oppnås ved psykoanalytisk orientert terapi v. s. andre metoder (f. eks CBT) Skal den psykoanalytiske metoden ”selges” til myndighetene vet vi at de i utgangspunktet  vil gå inn for en metode som er billigere (færre timer pr. pas.), og som dessuten reduserer pasient køene i psykiatrien.  En innfallsvinkel vil kanskje være å skille mellom hvilke pasientgrupper som vil profitere på psykoanalytisk langtidsterapi, og hvilke hvor det er tilstrekkelig å gi et kortere tilbud, f.eks dynamisk korttidsterapi eller CBT. Det viktige er å differensiere tilbudet i forhold til den enkelte pasient.  

Det vil være viktig å vise at behandling av mennesker med psykiske lidelser skiller seg fra behandling i somatikken, hvor en blindtarmbetennelse er en blindtarmbetennelses uansett pasient som har den, og behandlingsprosedyrene vil derfor bli mer enhetlig. Det kunne gjort situasjonen enklere for oss behandlere hvis det var slik i behandling av psykiske lidelser også. Det er ikke slik at en metode virker for alle til tross for samme symptomer (diagnose), - her bør vi få argumentert for at ”metoden kommer an på pasienten og på terapeuten”. Vi har i Norge noe erfaring for og en viss tillitt til at Norske helsemyndigheter vil forholde seg til forskningsresultater fra effektstudier på psykologisk behandling.

For å utvikle argumenter for nytten av psykoanalytisk/ psykodynamisk behandling overfor offentlige helsemyndigheter trenger vi forskning som gir oversikt over følgende:

Det behøves oversikt over gode forskningsstudier som viser effekt av psykoanalytisk/ psykodynamisk psykoterapi i forhold til ulike diagnosegrupper:

  • Depresjon
  • Ulike angsttilstander
  • Spiseforstyrrelser
  • Ulike personlighetsforstyrrelser
  • Posttraumatisk stresslidelse

Det er også behov for å ha noen gode forskningsstudier som har sett på forskjeller i effekt av korttids- versus langtidsbehandlinger.

Vi bør bruke metastudier, og gjerne sammenlignende studier av ulike behandlingstilnærminger (psykoanalytisk/dynamisk/kognitiv/relasjonell etc.)

7. Økonomi

Et annet argument for å drive psykoanalyse og psykoanalytisk langtidsterapi over offentlig helsebudsjett, er at tilbudet da kan gis til pasienter som er dårlig fungerende og som ikke ville kunne ha økonomi til å betale for dette selv, slik som er praksis i de fleste land ellers i Europa og USA.

Oppsummert om strategier:

  • Undervisning på universitetene. Må ha lærere med en slik orientering. Årvåkne med å formidle til andre fagmiljøer som er ”anti-psykoanalytiske”.

  • Spesialistutdanningen for leger og psykologer. Sikre psykodynamisk alternativ.

  • Instituttene – ha representanter i sentrale posisjoner overfor myndighetene. Etablere formelle og også gjerne uformelle kontakter med personer i Helse-og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Helse-Sør-øst.

  • Følge med på høringsrunder så instituttene får uttalt seg.

  • Forskningskomiteene ved NPF og IFP: kontakt med Departement/Direktorat og Nasjonalt Kunnskapssenter for Helseforskning.

Appendiks 1

Spørreskjema sendt til Univeristetene/psykologiske instituttene:

KARTLEGGING AV PSYKOANALYTISK/PSYKODYNAMISK UNDERVISNING I TEORI OG METODE FOR PSYKOLOGISTUDENTER VED UNIVERSITETENE I NORGE.

  1. Får psykologistudentene opplæring i psykoanalytisk/psykodynamisk behandlingsteori og metode?   Ja/nei
  2. Hvis ja, beskriv kort hvordan denne opplæringen er organisert (antall timer forelesning/gruppearbeid/ ca sider pensum/praksis med pasienter med veiledning etc.)
  3. Hvis det undervises i denne teoriretning, hva er årsaken til det?
  4. Hvor mange universitetsansatte ved instituttet har en psykodynamisk/psykoanalytisk faglig orientering?
  5. Hvis nei på spørsmål 1, hva er årsaken til at det ikke undervises i psykoanalytisk/psykodynamisk teori/metode?

Appendiks 2

Spørreskjema sendt ut til alle medlemmer i Norsk Psykoanalytisk Forening

Til alle medlemmer i Norsk Psykoanalytisk Forening                                    Oslo, 10.01.2010

Som de fleste av dere allerede er kjent med har IPA igangsatt et prosjekt som kalles DPPT, (Developing Psychoanalytic Practice and Training), hvor også de nordiske psykoanalytiske foreninger samlet har engasjert seg.  Det er oppnevnt tre arbeidsgrupper med følgende formål: 1. Samle vitenskapelig litteratur/evidens. 2. Relasjon til myndigheter 3. Rekruttering og utvikling av miljøet i de psykoanalytiske foreninger.

Jeg leder gruppe nr. 2. som arbeider med: 1) å kartlegge situasjonen for psykoanalytisk/ psykodynamisk teori og metode i utdannelse/helsevesenet i Norge/Skandinavia og 2) å sikre psykoanalysens fremtid ved bl.a. å utvikle strategier i forhold til myndighetene i hvert av de Skandinaviske landene. I forbindelse med kartlegging av psykoanalysens tilstedeværelse som behandlingsmetode i Norge ønsker vi å tallfeste psykoanalyser i 2009. For evt. kunne sammenligne, ønskes det også tall fra år 2000. De andre Skandinaviske landene vil også gjøre en slik kartlegging. Tallene vil bli brukt internt i prosjektet, dvs. ikke offentliggjøres.

Send det som vedlegg til e-mail til sekretariatet ved Norsk Psykoanalytisk Institutt, med informasjon om at det er til DPPT v/ Kari Høydahl.  Svarfrist 1. februar.

npsai@ventelo.net

Med vennlig hilsen

Kari Høydahl

Registrering av antall pasienter i psykoanalyse i løpet av 2009 og 2000

  1. Hvor mange pasienter hadde du i psykoanalyse iløpet av året 2009? (minus læreanalyser)
  2. Hvor mange kandidater hadde du i læreanalyser året 2009?
  3. Hvor mange pasienter hadde du i psykoanalyse i løpet av året 2000? (minus læreanalyser)
  4. Hvor mange kandidater hadde du i læreanalyser året 2000?
  5. Hvis du hadde flere eller færre pasienter/kandidater i analyse totalt sett 2000 i forhold til 2009, kan du si noe om bakgrunnen for det?

NB: Spørsmålene som dreier seg om antall pasienter i analyse skal ikke inkludere læreanalysene.

Referanser

Randolf Alnæs fra 1980:”The Development of Psychoanalysis in Norway.” 

Sverre Varvin, Norway and Psychoanalysis. (upubl.?)

ARR , Idèhistorisk tidsskrift nr. 2-3 2010, Psykoanalysen I Norge.

Hjemmeside for Norsk Psykoanalytisk Forening: www.psykoanalyse.no

Hjemmeside for Institutt for Psykoterapi: www.instpsyk.no

Hjemmeside for Karakteranalytisk Institutt: www.karakteranalyse.no

Hjemmeside for Institutt for Gruppeanalyse:  www.iga.no

Hjemmeside for Institutt for Kognitiv terapi: www.kognitiv.no

Hjemmeside for Institutt for Aktiv Psykoterapi: www.iapnett.no

Internettside for Helsedirektoratet:  http://www.helsedirektoratet.no

Internettside for Helse - og omsorgsdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod.html?id=421

Internettside for Nasjonalt kunnskapssenter for Helseforskning: http://www.kunnskapssenteret.no

 

           

 

 

web no  |  web sv